Denne teksten ble opprinnelig publisert i FETT 3/2021, som kan kjøpes her.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært ikke-hørende. Jeg har skjult høreapparater, vært flau over tegnspråk og passet på å le på riktige steder så ingen skulle merke at jeg falt samtalen av for lenge siden. Det tok mange år før jeg forstod (sånn virkelig forstod) at jeg aldri kom til å bli hørende. Jeg kan trene på uttale og rettskriving, bruke dyrere og bedre høreapparater, operere meg hver gang det kommer noe nytt og revolusjonerende¹. Men med en gang jeg kommer inn døra hjemme river jeg av meg alle ledninger og apparater, nyter stillheten og løfter hendene. Selv om jeg lærer meg alle språk i verden, kan jeg aldri lære meg å høre. Uansett hvor hørende jeg fremstår – hvor godt jeg tilsynelatende passer inn – så kommer jeg alltid til å være døv. Jeg venter fremdeles på at samfunnet skal forstå det samme. 

For samfunnet ser meg fremdeles som noe som er feil, noe som er trist fordi det er ødelagt. Ikke bare ønsker samfunnet at jeg skal være hørende, det behandler meg også annerledes med en gang jeg ikke lenger fremstår som hørende. Tom Humphries kalte i 1975 dette audisme, og det manifesterer seg “i form av at folk stadig vurderer døves intelligens og suksess ut fra deres evner til å delta i hørende kultur”(min oversettelse). Gjennom audisme styrer, overtar og sanksjonerer hørende døves samfunn og kultur basert på hvilken grad døve klarer å tilpasse seg hørendes forventninger. Døve som har speaking privilege, privilegiet det er å kunne bruke talespråk på en måte hvor hørselstapet ikke synes, blir høyere verdsatt enn døve som ikke har dette privilegiet. Døves parallell til å “passere” er det vi kaller å “spille hørende”. Dette privilegiet, som er et resultat av hørende undertrykkelse blir videre brukt som våpen slik at døve som kan gjøre seg forstått på “hørende måte” også blir hørt, på bekostning av dem som ikke har dette privilegiet.

“We’ve always had a voice but there’s just this hierarchy of languages that don’t allow us to be heard.”

Christine Sun Kim

I 155 grunner til å være feminist står det at “å være jente kan av og til føles som å gå rundt i for trange sko. Å være feminist er å forstå at det ikke er føttene som er for store, men skoene som er for små”. Dette gjelder ikke for folk som meg. Det hjelper ikke å skjønne at føttene er helt fine når alle skoene som finnes har feil passform. 

Alle samfunnets institusjoner er hørende, familiene og vennene våre er hørende – døve er eksperter på å navigere en hørende verden. Jeg er hvit, har høyere utdanning og et stabilt sted å bo og er jevnt over ekstremt privilegert. Likevel er jeg assimilert. Jeg vet ikke hvordan det er å være uforbeholdent døv, fordi det å være døv i hørende verden er å hele tiden sjonglere mine egne identiteter og andres følelser. Siden jeg er såkalt “usynlig” funksjonshemmet, betyr det at jeg leses som hørende. Som normbryter må jeg ta ansvar for kommunikasjonen samt andres (dine?) følelser og reaksjoner på det at jeg plutselig faller utenfor hørende-boksen jeg har blitt plassert i. Man blir fort vant til sjokkerte ansiktsuttrykk, kleine pauser og gjerne et spørsmål eller fem om hvor mye jeg “egentlig hører”. Selv i feminististfora er det helt innafor å kommentere at jeg “prater bra”, “skriver pent”, “hører jo en del” eller spørre invaderende spørsmål om hva som skjedde eller om jeg ble mobbet som barn.

“If sign language was considered equal, we’d already be friends”.

Christine Sun Kim

I store, hvite bokstaver på svart bakgrunn lyste dette opp King’s Cross i London en juninatt i 2019. Christine Sun Kims kunstverk handler om døve barn og unges tanker rundt samfunnets syn på tegnspråk og lyd. På norsk har vi ord og uttrykk som tilhøre, “å høre etter”. Hvis man ikke hører, kan man i det hele tatt høre til? For hørende betyr stillhet isolasjon – å leve uten kontakt med omverdenen. Som om vi velger å isolere oss. Vi blir ikke isolert – vi blir skjøvet ut. Jeg er ikke isolert, men dine valg har tatt fra meg muligheten til å delta, til å høre til. Mitt ambivalente forhold til ordet funksjonshemming kommer fra dette. Majoritetens behov for å kartlegge, kategorisere, finne en “normal” og fordele skyld og ansvar for det som faller utenfor – det som ikke hører til. 

Sett utenfra er det kanskje åpenbart at å være døv er en hindring i hverdagen. For meg er det ikke selvsagt: jeg blir ikke hindret i noe som helst før jeg er i en situasjon som tar utgangspunkt i at jeg har et organ som oppfatter og kan tolke lydbølger innenfor taleaspektet (lydbølger med en spesifikk kombinasjon av desibel og hertz). Det er rart å bli definert ut fra noe arbitrært jeg ikke oppfyller når det som “mangler” bare er en naturlig variasjon. At podcaster og Clubhouse er utilgjengelig, at du ikke kan tegnspråk, at jeg forventes å være eller i det minste late som om jeg er hørende. Alt dette er strukturelle, samfunnsskapte problemer. Men et sted på veien har dette blitt problemer som ligger hos meg – og det blir dermed mitt individuelle ansvar å påpeke og fikse disse tingene. Dette er samfunnets måte å fortelle meg at det er jeg som er feil. Jeg må fikses, slik at jeg passer inn i boksen noen har bestemt er riktig for meg. Det er opplest og vedtatt at samfunnets organisering rundt lyd er et problem som ligger hos meg. Som en konsekvens har mitt folk blitt utsatt for folkemord, imperialisme og kolonisering. Nei, stryk “blitt”. Når barn som meg blir født i dag, kan foreldrene med loven i hånd (og ofte med sterk oppfordring fra helsepersonell) nekte dem tilgang til sitt morsmål og sin kultur og historie. Under fanen “tidlig innsats” blir barn sendt med tvang til logopeder som skal lære dem å snakke som hørende, mens de blir assimilert inn i hørende klasser fordi nærskoleprinsippet trumfer alt. Kvinner som meg har blitt sterilisert og tvunget til abort i inkluderingens navn. Fremdeles i dag blir folk som meg drept fordi de ikke er hørende. 

Det personlige er fremdeles politisk og arbeidet med denne teksten har vært seigt. Hele livet har jeg direkte og indirekte blitt fortalt at jeg ikke hører til. Hvor mye lenger orker jeg å si det motsatte? Jeg har satt meg ned mange ganger og reist meg like mange ganger av rent sinne og frustrasjon. Selv når jeg skriver om ting som påvirker våre liv i så stor grad at vi kan dø, sensurerer jeg meg selv, forsøker jeg å filtrere, gjøre saken mer spiselig for hørende lesere. Mitt mål er ikke å skremme dere med detaljer, men å få lesere til å forstå at våre historier ikke er unike. Hvordan beskriver jeg noe så brutalt, og så vanlig på en måte som yter det rettferdighet? Derfor må vi snu tankegangen vår. Det handler ikke lenger om hvem som ikke får være med – men om hvem som ekskluderer andre. Vi kan ikke lenger stoppe ved “det lot seg ikke gjøre”. På samme måte som menn må holde andre menn ansvarlige så forventer jeg at hørende holder andre hørende ansvarlige. 

“Hva er årsaken til at du ekskluderer døve her?”
“Hvorfor har dere valgt å utestenge bevegelseshemmede?”
“Uten bildebeskrivelser fratar du synshemmede tilgang her.”

Når du velger å lage en podcast så velger du også hvem som skal ekskluderes. En samtale på Clubhouse eller en debatt i et lokale uten rampe eller heis sender tydelige signaler om hvem som ikke er ønsket. Det går en ubrutt linje fra personlige valg til politikk. Alle små, personlige valg som tas skaper en politisk virkelighet. Hvis ikke revolusjonen er tilgjengelig, hvem er den da for?

---

Fotnoter:

1. Cochleaimplantat(CI) er et avansert høreapparat hvor man fører elektroder inn i ørets sneglehus og kobler seg på hørselsnerven. Dette implantatet gjør det mulig å utnytte hjernens plastisitet så barn(og voksne) kan få et noe større lydbilde enn ved tradisjonelle høreapparater. CI er fremdeles et høreapparat, og man er fremdeles moderat til sterkt tunghørt når det er på. Når CI-en tas av ved aktivitet, søvn eller bading(eller ikke fungerer) så er man helt døv.
2. “in the form of people who continually judge deaf people’s intelligence and success on the basis of their ability in the language of the hearing culture.” Bauman, H. L. (2018, December 17). Audism. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/topic/audism
3. https://observer.com/2019/06/christine-sun-kim-art-night-london-deaf-history-cos/
4. https://observer.com/2019/06/christine-sun-kim-art-night-london-deaf-history-cos/